Sailor and the Dancer

Avbrutt avslutning

2013-09-16T11:49:00.000-07:00

Jeg har bare andre drømmer enn vanlige mennesker (at du skal komme hjem). Forskjellen er en uheldig kombinasjon av ytre og indre egenskaper. Alt for mye innestengt råskap, fortrengt femininitet, ønske om trygghet, feil timing. Er alt dette skrudd riktig sammen? Misforstått kjærlighet erstattes av nølende fomling. (Jeg drar deg i fletta fordi jeg er forelsket.)

Du venter på meg ved bussholdeplassen der jeg bor. Kysser meg forsiktig. Og mens vi kjører avgårde klarer jeg ikke å gi tydelige signaler nok om at jeg vil av. Du kysser meg igjen. Du er forelsket men vil ikke ha meg. Så jeg ender opp som jeg pleier. Løper gjennom gangene og leter etter deg. Det er ingen happy ending her. Alt henger i en tynn, tynn tråd.

Men jeg har kommet videre. Vet ihvertfall hva jeg savner. (at jeg fortsatt venter på deg, der ved klippekanten). Jeg har lært hvordan jeg kan kler livet. Trekker ut tiden. Det handler bare om å lære seg teknikkene for overlevelse. Trening. Bedrag. Vi har ikke forandret oss så veldig siden barndommens ertende lek.

(Nå skal jeg gå hjem og skrive.)

stormens øye

2013-09-15T02:46:00.000-07:00

katastrofene ligger foran og bak meg. Dette er en pause imellom hvor jeg såvidt klarer meg og står oppreist. Og på tross av denne dystre åpenbaringen, midt i blåser en bris av vår over meg og jeg føler meg sterk igjen. Eller er det bare et gammelt menneskes siste krampetrekninger før det dysses inn i ? Eller en fascinasjon, et kraftig uttrykk, noe primalt og ur-kvinnelig som har åpnet sansene mine. En umulig, selvoppfylt profeti eller bare et ekstra lodd? Jeg vet ikke hvordan jeg havnet i denne situasjonen, knuste mine demoner og kom så nært som det var mulig å komme, nå.
Men nye veier bygges akkurat nå.

blå skygge

2012-08-24T00:11:00.000-07:00

Regnfullt vindu og jeg er tilbake der jeg startet. En reise som aldri sluttter. Forskjellen er at jeg nå vet at hun ikke kommer til å dukke opp der, mellom dråpene og jeg sitter bare igjen med den tomme følelsen av å lete etter henne, som aldri blir stilt. Jeg står på knærne nå. Et grått filter over hele verden, uten noen blå skygge. For selvom jeg vet hvor jeg kan finne henne, er det savnet av lengselen som plager meg.

At hun er borte er et godt tegn, på sin måte. At jeg fortsatt vil ha henne er et dårlig tegn.

kom

slik lyder det

2012-08-20T17:04:00.000-07:00

Jeg elsker deg. Jeg drev det så langt at det holdt på å bli slutt på grunn av oss, for jeg elsker deg. Men nå er jeg full og vil bare ha deg, så bare si at du vil ha meg og jeg skal ofre hele verden på grunn av deg. Jeg skal legge alt for dine føtter. Den eneste grunnen til at jeg er kjip på grunn av ett eller annet barneskole-kompleks, så vit at du er min gudinne! Forsvinn og forbli taus og jeg skal bygge speilet av en verden her inne.

Men snakk, og jeg lever - eller dør.

kiss

2012-08-12T03:27:00.000-07:00

igjen ender jeg opp i armene til den blåkledte kvinnen, kjærlighet i drømmenes nordlige grenseland. Hun vet, for jeg sier det til henne og hun vil. Duften som hjemsøker meg,varmen og omfavnelsen. Vi er på vei, med dobbel bevissthet men avbrytes og når ikke helt fram. Min frykt for å miste kontroll og farvel til en bedre verden. Elsker eller ikke.

Fargerike distraksjoner

2012-07-06T22:41:00.000-07:00

Jeg vekkes til bildene av et gammelt kjøkken, med hvitt lys, nedlagte radioprogrammer og en følelse av trygghet. Men jeg husker hvor jeg har vært. Forbi travbanen og nedover den grønne stien mot tarren mill. Et møte og en uendelig, salig nærhet til den blåkledte kvinnen. Kikker meg over skulderen. Og jeg som trodde jeg var kvitt denne fantastiske distraksjonen. Jeg lever dobbelt nesten uansett. Også når jenta med rødt hår får hovedrollen.

En innsidig størrelse

2012-04-19T00:44:00.000-07:00

Flukten fra t-banen, opp igjennom de hemmelige lagene, støvete huler og ganger og ut foran pyramidene. Den gamle kunnskapen hentes opp fra sanden. Et enormt religiøst og vitenskaplig eksperiment. Eldgammel magi, metoder fra en tapt sivilisasjon. Alt som har gått tapt finnes der nede. Jordens kollektive hukommelse om alle som vandret her og alle som ikke gjorde det. En inretning visker ut virkelighetenes grenser. Ingrediensene er våre minner, små ting som er igjen og et desperat ønske om å se våre kjære. Hun har vært borte i 12 år nå, et meningsløst offer og et tragisk dødsfall. Til å begynne med skjønte vi ikke hva det betydde, men da hun ble borte hadde hun allerede reddet oss alle sammen der nede i ruinbyen. Vi møttes igjen i drømme med myke ord og trøst - helt til stemmen hennes også gled sakte ned i dypet og forsvant.

Men nå står hun her. Sammen med en håndfull andre som ble virvlet opp fra sanden og hvisket inn i verden igjen. Og hun kommer strålende imot meg: Harisu. Og stryker sine lette fingre gjennom håret mitt. Hun ler og løper med lekent ekko opp trappene. Jeg følger etter og skjønner at jeg må holde henne her så lenge som mulig nå. Og jeg kysser henne på trappetoppen og lukter lenge i det gjennomsiktige håret hennes. ...

Hun var faktisk her. Ihvertfall for et øyeblikk.

Og sakte forvandles minnene til den mørkhårede sommerfugljenta i Kirkeveien.

Digital drug

2012-03-28T05:00:00.000-07:00

Det er så lett å vende tilbake. Vi har en fantastisk kjemi - den indre mystikken i mellom musikken som løfter tankene til høyere dimensjoner. Samspillet mellom nærhet og fjernhet - rytme og pause - tilstedeværelse og fravær. Det er fantastisk. Det er en uttømmelig kilde av spenning, romantikk og forestillinger. Selvom alt foregår inne i mitt eget hode - og med referanser til en ultradeprimert 15 år gammel utgave av meg selv løftes jeg opp til stjernenes sfæriske musikk. En flyt og en strøm som går vertikalt, rett opp gjennom luftlagene og vekk fra denne ufølsomme og kjedelige jorda. Det er lov å være fjern og drømmende - det er lov å krysse over tidsaldre og kjønn - det er lov å røyke bort prinsipper og være sanseløst full.

Selv på denne ærverdige gamle pubben er sofaen unødvendig hard. Min digitale rus visker ut alle uvesetnlige ubehageligheter og jeg kan begynne å tro på kjærligheten igjen.

Kjærligheten mellom meg og en annen kvinne.

Veien videre.

2012-03-04T00:13:00.000-08:00

Det er et skille her: Jeg finnes i flere verdener samtidig og tid blir et tomt begrep. Bildene forsterkes ytterligere og forsvinner ikke av seg selv. Hun foregriper en sin egen undergang og bekrefter tanken om en større mystikk som jeg egentlig har sluttet å tro på. Men det er sant at jeg er iferd med å forgifte oss. Det er den feige veien ut for jeg tør ikke å møte sverdspissene.

Tiden vår stopper her. Én eneste dag i løpet av tusen år - fra nå av må du bare gjette.

Og imens grunner jeg over den blåkledte yppersteprestinnens gåte: Hun skal bli min dersom jeg slutter å snakke gresk.

homesick

2011-09-25T04:38:00.000-07:00

det er ganske stille her. byen utenfor, bussene som kjører forbi er bare lydløse, tomme skygger. det er fortsatt en uke til det faktisk skjer noe her. ensomheten synker inn, mens hun lar være å svare på melding, og ikke tar telefonen. jeg bruker alle pengene på nattlige fylle-samtaler, men andre damer som likevel ikke er interessert. jeg drømmer at Mona forlater meg på tbanestasjonen, og at jeg kysser min elegante blåkledte venninne, og likevel våkner jeg opp med bare følelsen av sorg, tap, angst. jeg kan ikke konsentrere meg, jeg må finne på noe annet, finne meg til rette i den nye verden.

De ga meg egentlig gode råd. Hold deg unna, ikke rot mer. Ikke ring henne, ikke snakk med henne. Denne kunstige avstanden gjør det ikke bedre. Kanskje når ting begynner for alvor i neste uke, men ikke nå. Lidelsen varer lenger, skuffelsen er større. Tiden er brukt opp for oss men en ting er klart. Jeg klamrer meg til den fortapte virkelighet, og hun utsetter naturligvis nostalgimøtene våre.

Kjærlighetens Forvandling

2011-09-09T12:57:00.000-07:00

Kanskje det er bra for oss å være borte fra hverandre, sa du på telefonen en kveld, og i den lille greske landsbyen ble noe ødelagt inni meg. Alt handler om balanse, avstand og nærhet. Jeg forstår at du vil beskytte deg selv, og du er sterk, men er ikke denne nye kynismen et uttrykk for mangel på kjærlighet? Forelskelse ødelegger alt, sier jeg, og mener egentlig at jeg savner naiviteten og drømmene våre, som jeg nå må bære alene. Jeg savner den virkelige, forelskede deg som smilte og lo, og ville ha svart ja, hvis jeg hadde turt. Nå er du et hardt skall av deg selv, stengt fordi du ikke ville gråte mer, lukket for meg og for verden. Men kjærligheten krever risiko, trygghet krever betroelse, forelskelse er sårbarhet. Og begjæret i deg røper fortsatt den samme lengesel etter trygghet og etter å bli elsket, kanskje den kan realiseres med noen andre. Ung kynisme er bortkastet tid, men om et år kommer kanskje vi sterkere tilbake.

Kjærlighetens arkeologi

2011-09-03T11:24:00.000-07:00

Som en katt lister jeg meg rundt i skumringen, skjuler livet mitt i kjellere og pappesker, finner igjen hemmeligheter og spindelvev i gamle esker. Hilser på en gammel venninne som med samme silkemyke poter smyger seg rundt i ruinene av det som engang var hjemmet vårt. I lagene under vinterklær og glemte konvolutter finnes levninger fra denne tapte tid. Historier fortelles av fotografier, utenlandske vekslepenger, kvitteringer og operabilletter som kommer fram fra dypet. Dette er beviset på vårt liv sammen, på at vi var forelsket og stolte. Nå lister vi oss gjennom rommene og gjenskaper minnet om en ekte relasjon, kjærtegner hverandre mens vi hvisker at det ikke betyr noe. Dette er ingenting. Og likevel ulmer en flamme i brystet som aldri slukkes, en smerte som lurer og aldri lindres, en uro som aldri får fred, en taushet som aldri brytes.

When Love comes so strong
there is no right or wrong
your love is your life

Bølger

2011-08-25T23:32:00.000-07:00

Jeg maler på en blå fugl med penselen. Tykke, gode strøk. Med musikk under vingene bærer hun sorgene vekk i noen gode timer. Og oppriktigheten i hennes lange, nære omfavnelse på schous plass sitter fortsatt i kroppen når jeg legger meg. Kl. 04:48 våkner jeg frysende og redd som før, men når jeg tenker etter finner den unge dagen minnet av en gammel venn i barnedåp og den vårlige duften av den blåkledte kvinnen som igjen trakk nordover etter en lang vinter. Og Mona Lisas klo løsner litt på grepet. Mandag kveld ble den virituelle virkelighet påfallende lik en regntung søndag på schous plass.

epilog

2011-08-05T10:13:00.000-07:00

elsket meg. Den gang jeg gikk rundt i vårsolen med sanger i hodet og ikke skjønte hva jeg hadde. Jeg var lykkelig ikke-forelsket i jenta som hadde nedlagt sitt liv for meg. Det er en håpløst klisjéfylt situasjon. Hvorfor kan jeg ikke akseptere livets faktiske banaliteter? Tror jeg at jeg kan heve meg over hjertesorgen fordi jeg er liksom er dypere enn alle jeg kjenner. Ihvertfall feigere. Problemet er heller ikke at jeg returnerer til der jeg var før, men at jeg må chunke nedover. Gamle venner finnes fortsatt men jeg må gå videre nå. I regnet, mens jeg lurer på om hun også er ensom og ulykkelig. Musikken gir ingen trøst (vi har ingen sang) bare falske retningsvisere mot en grå fremtid uten oss. Det slutter ikke å regne ennå. Kjærligheten er lang. Livet er kort. Jeg håper byen kommer til å elske henne like høyt som jeg. Og slik hun en gang

Atlantis

2011-08-01T01:50:00.000-07:00

Du så ut som Mona Lisa, da du sto der på den forrevne klippen, på kanten av den sunkne sivilisasjonen, mellom det sydende mørkeblå havet på den ene siden og de hvite husene på den andre. Vi lo av den rare college-genseren din og øynene dine lyste vidunderlig i solnedgangen. Det var verdens vakreste sted, og verdens vakreste jente, og det jeg hadde gått og tenkt på så lenge måtte bare skje. To gode ringer ble den gang smidd sammen i Vulkanen på Θήρα, og vi gikk i en ny retning siden den gang. Det ga oss styrken vi trengte til å fornye oss og komme videre over et vanskelig år.

Jeg kunne ha begått min livs største tabbe, men nå er dette tross alt en sivilisasjon som har gått til grunne.

misere consistance

2010-10-27T02:57:00.000-07:00

I work so hard. I concentrate and I fight. Tiring efforts. But professional accomplishments are empty without personal accomplishments. Without someone. People are quick. They disappear and reappear before I have time to know them. I'm slow. Cartoons still make me cry. And I have no time to attend my slow friends.

I never stopped writing. No one knows. I just left. I went into hiding leaving only one almost invisible track. I can see your loneliness. I've always wished to be stability or at least chaotic. But there's nothing. No ledge. Joanna only made it worse. The snow is gone now, but I'm distrustful of new people.

Emosjonell resesjon

2010-08-25T12:36:00.000-07:00

Og jeg lever både for to og fem år siden. Hva som skjer idag er avhengig av hva som skjedde da. Jeg reduseres til de blanke arkene musikken skriver seg inn på. Alene er jeg en kjøttfull og skjult lengsel. Et forvrengt begjær. En egen historie. Verdens vakreste virkelighet.

Emily

2010-03-23T04:30:00.000-07:00

det er så mye vanskelig musikk herinne. jeg vandrer rundt i et følelsesmessig crescendo og spiller fjellet. Men egentlig druknes jeg i et glassbur i kjærlighetens by. det er en føkkings mismatch hele tiden. Du får aldri nok når du virkelig trenger, men når du først har fått nok, får du alltid mye mer enn nok. det holder ikke - det gjelder å fylle seg selv noen ganger og være nok i seg selv. men jeg prøver vel egentlig å bestemme meg meg for at det er bedre å få litt for lite enn litt for mye. det er vanskelig å forsake alt du har ønsket deg - og bli til et annet menneske, men strevet er en del av meg.

De verste nederlagene avdekker angsten for å unnskylde seg for å bruke broer: Intervensjon for kristne. Holder ikke å lukke igjen dørene her. Det vet vi - jeg vet ikke, bare en ting at jeg elsker * og ville ha gjort alt. Så vet du det. Jeg har ingen hester ingen komplekser, bare sydende ren kjærlighet, vekslende vanskeligheter for at du aldri vil forstå og skremmer meg tilbake til mørket, men jeg forstår og refrenget holder meg fanget i sin makt jeg følger den som parfymen hennes og vanlige tekster blir bare smerte, smerte jeg stønner av smerten jeg må påføre * for å gå, gå gå, jeg går. Nå går jeg, og holder tilbake. Sympatien står i veien for alt jeg hater sympatien jeg haater. Leken blir til ingenting når jeg venter. Ikke vent ditt svin, ikke vent. Jeg kaster meg ut i det og refrenget holder meg igjen, for å slå meg ned med sin emosjonelle kraft. Stryk meg over håret. La meg være et barn, la meg kjenne kroppen din, jeg ønsker meg ingenting annet, ingenting. La meg kjenne din kjærlighet og nyte deg igjen og igjen og igjen og igjen. Du gjør meg sterk. Jeg elsker oss, jeg elsker meg i deg kjære. Jeg elsker meg, jeg hater det. La oss smelte sammen, denne ufattelige enhet som puster, puster, puster, puster, puster, ebber ut gradvis som en ball som ruller langsomt bortover.

Seil, seil seil. Kyss meg søte kvinne gudinne. Sosiologisk kjærlighet, vi svømmer gjennom drømmen: disse spørsmålene er fundamentale. Jeg ønsker meg hele verden, men bare ikke deg alene. Jeg vil bare ha deg, hele verden kan dra til helvete. Jeg holder deg. Plutselig er drømmmen borte. Jeg vet hva jeg skal. Ikke ikke stopp meg, jeg følger med. Jeg skulle ønske det ble sant. Sjubiiii. Nå begynner det, vi kaster oss ut i det. Det er sant det er virkelig. Jeg kan ikke fatte hvor lykkelig jeg er. Denne intuitive sikkerheten. Ikke slå, det er for sent. Det begynner igjen, det stopper aldri. Jeg er ingen doktor. Ikke våg. Prøver du å lure meg? Er det bare for moro skyld, det er bare liflig lek din elskede spiller leken rått. Jeg er her for å vinne. Bli med, livet er en dødelig dyp dans. Grip meg blåkledte skjønnhet, vis meg din dybde, jeg legger meg ned for deg. Verden er din. Jeg tror du lever. Stillheten er impuls for nystartet kjærlighet. Det er presset. Nattens musikk stopper og glir over til morgenen.

Spør meg hva jeg ser. Svarer hva jeg vet. Jeg prøver meg, du ser meg, jeg vet hva du vet hva jeg vet hva du vet. Du har meg, du har hva jeg kan gi. Du er publikums lokkedue. Vis meg slå meg, hat meg. Jeg vil ikke vite at jeg vet det jeg vet jeg vil ikke hate at jeg vet hvem du elsker. Jeg hater ikke meg selv. Jeg hater ikke meg selv. Sloss overrask meg ikke hold meg rundt livet, men på brystene, jeg kjenner mine venner, dine hender og jeg holder der om livet og hele kroppen din blir min blir sendt som stråler gjennom luften og vi stiger til en høyere sfære, vi stiger, stiger, stiger, romantisk romeventyr, og verden under oss forsvinner. Vi stråler mellom stjernene og de holder oss og fyller oss med lys vi beveger oss som støv gjennom solstråler. Vi presser oss igjennom luften og gir hverandre mening. Luften gir oss mening vi holder aldri opp å sveve, stråler stjerneskudd faller omkring oss, ikke stopp, ikke stopp, ikke stopp. Vi fortsetter å overraske hverandre.

Coffee?

2010-02-17T04:42:00.000-08:00

Jeg skal fucke det opp mange ganger til! Bare å bli vant til det nå. Det er bedre å fucke opp enn å ikke fucke i det heletatt. Drikk champagner nå gutt, gjør det du må og skjerp deg!

Sunday

2010-01-03T01:14:00.000-08:00

Jeg har begynt å lage lister igjen, men er ikke noe nærmere målet og jeg forblir en prosessorientert svindler. Offeret er imdlertid fullt klar over bedrageriet og grensene mellom dum og lur viskes gradvis ut. Likeså forsvinner grensene mellom nytt og gammelt. Avgang og ankomst - Sansene oppløses i prosessen og alt flyter inn i hverandre. Men i denne skyen av nærhet og avstand innser jeg noe viktig:

At jeg ganske for øyeblikket oppfører meg som en forelsket skolejente tyder nettopp på at også 27-åringer underlagt visse naturlige lover som ikke forsvinner med alderen.

Nye tider

2009-12-31T23:32:00.000-08:00

Det er en logistisk forvregning av problemet, sa hun til meg. Svaret er ganske åpenbart hvis du ser rasjonelt på det. Spørsmålet er om du vil ha hjelp til å bli ny, eller om du vil ha hjelp til å akseptere situasjonen.

XXX

Og jeg begynner å følge sporene hennes og snu meg etter skyggen hennes. Og etterpå føler jeg meg skyldig på andres vegne. Og tenker på håpløst unødvendige måter. Små stikk som kryper etter meg i sporene våre.

XXX

Få ting er en større styrkeprøve enn å kjempe med to byer samtidig. For jeg er tydeligvis en vandrer nå, en rotløs, hjemløs jeger. Og jeg sitter med vennene mine og et glass med øl og prøver å overse hun jeg helst vil ha. Så forsvinner hun opp i biblioteket med en lattermild likesinnet og jeg sitter igjen med et bilde og 20 sider av henne på barkrakken foran meg.

Men dårlige samvittigheten overskygges av virkeligheten, og jeg stjeler et par dyrbare øyeblikk fra henne før jeg løper. Latteren og øynene hennes sitter i meg fortsatt - og jeg vet hva jeg skal gjøre.

luft under sålene

2009-10-21T12:35:00.000-07:00

XXXX

hold meg fast. jeg mister meg. jeg faller, ikke slipp. jeg skjønner ikke lenger hva som er viktig og klarer ikke å prioritere. jeg har glemt hvor jeg skal.

munkene går med bøyd hode, men jeg klarer faktisk ikke å holde takten denne gangen. hvorfor skjønte jeg ikke det før nå? hvor er du, kjære? hvor går du hen? har du ant mer enn jeg har villet tilstå for meg selv, eller har du sett mine skrekkelige visjoner fulle av selvgode protester? tror du på de marerittaktige bildende eller projiserer du dem på min nyktre kjærlighet? Jeg er faktisk ikke så dyp som du tror (det er en tilfeldighet noen krukker har dobbel bunn) - men du må ikke nødvendigvis forlate meg når du skjønner det. Jeg er ikke mer enn jeg gjør - jeg er det du ser.

Musikken er så utrolig viktig også. Det endelige beviset for at den innbildte virkelighet er sterkere enn den virkelige.

(jævlig bra timing)

Slik det begynner, slik det slutter.

2009-06-29T14:52:00.000-07:00

All Things Must Pass. Jeg slår av lyden på TVen og starter en gammel spilleliste. Bildene fortsetter å løpe over skjermen.

Jeg går noen runder med meg selv. Det blir for vanskelig - vi har færre alternativer enn forutsett og jeg er verken enig i at fravær er det samme som likegyldighet eller at det en negativ korrelasjon mellom ytelse og nytelse slik hun fastholder. Men det skal lite til for å komme på vippen og jeg fyller tausheten med latter av gammel vane. Og styres av frykt (filosofer har som regel rett). Dette er meg på mitt beste: Mitt verdslige, krydrede jeg. Så latterlig trivielle er livets harde realiteter og trusler om framtidige konsekvenser skremmer meg overhodet ikke . Det eneste som skremmer meg er fortiden - slik det ofte går. Så jeg bestemmer meg for å sette grensen her. "Her går min grense." Nå går bussen straks og dette er så langt jeg rekker. Jeg er dessverre ingen samler lenger - skapelsen er fullført og jeg gjør gjengjeld ved å rive alt ned i løpet av den ène søndagen jeg hadde igjen til hvile. Faen også!

I morgen skal jeg begynne å samle på glasskår.

- Fin -

Sommertider

2009-06-10T03:20:00.000-07:00

Første natt under himmelen. Ingenting er nytt herunder heller. Men du har bestått første prøve og er klar for neste grense. Så har jeg skjønt at du lager din egen musikk og at vi ikke bare kan leve på andres melodier. Vi har langsom med stø progresjon og iblant overrasker du virkelig og det er selvfølgelig veldig sjarmerende. Men er frykten for å miste deg større enn gleden ved å beholde deg eller er frykt og glede bare to sider av samme sak og har det noe å si, Proserpina? Er det ikke nok å være forelsket?

On-The-Go 2

2009-05-11T00:24:00.000-07:00

- Hva er det?
- Hm.. Jeg har truffet noen.
Og hun svarer at hun har lagt merke til at det er noe. Jeg skjønner ikke helt, hun har blandet kortene, men jeg spiller videre for å dempe spenningen. Så blir det lørdag og jeg klipper tiden: 4470. Bullseye! Jeg har nedvurdert oddsene. Hun er så fin når hun ser på meg, så godt argument i seg selv. Jeg finner på unskyldninger for å være nær henne men det er ikke nødvendig. Morgenen etter og jeg diskuterer med meg selv, men finner ut at jeg har tatt feil. Så i grålysningen lager jeg en ny spilleliste for å male farger på de nye følelsene her - Andre forsøk.

Who ever seeks me, finds me.

rainy music

2009-05-07T01:53:00.000-07:00

Hun bare later som om hun sover. Jeg rekker å se at hun lukker øynene fort før jeg går. Så vandrer jeg gjennom byen i morgensolen. Det godt å finne på unnskyldninger til å møte henne igjen, godt at hun ikke vil slippe meg når jeg må hjem, godt å ikke måtte tenke så mye. Det funker - vi har planer for fremtiden.

Lett duskregn til musikken som speiler det vonde men er god på samme tid, jeg ser gjennom hennes øyne inn i mørket, men hvis du spør går det egentlig jævlig bra.

Youre a brute-youre an angel
You can crawl-you can fly too
Its down to you
It all comes down to you

Nye veier

2009-05-04T01:16:00.000-07:00

Alibiet er sprengt og det er deilig og forklare seg biologisk en sjelden gang. Alibiet er sprengt eller må ihvertfall redefinere seg selv. Symboler ryddes unna - det pågår en rekonstruksjon. Jeg må gå ut av kroppen sin og finne ut hvor jeg står nå. Om den forespeilede framtiden er en tvansktanke eller perversjon, et bur eller en befrielse, resesjon eller revolusjon, innebygget eller vedlagt og hva blir konsekvensene? Så jeg holder igjen og avventer situasjonen. Men jeg gjør som du vil, trofeene tas ned fra hylla og jeg er ikke av denne verden alene lenger. Men hold ut: Dette er min beste side.

Pinebenken

2009-04-30T04:37:00.000-07:00

Jeg holdes på pinebenken. Jeg blir en avhengighet en tvangstanke, jeg blir fantasiens slave, lyttende, ventende, en konspirasjonsteoretiker, selvmedlidende, repeterende, ustabil, needy. Jeg blir alt jeg ikke vil være og alt jeg har prøvd å slutte å være og nå må skjule. Jeg er all-in på siste hånda, kvitt eller dobbelt, vinn eller forsvinn, undergang eller gjenoppstandelse, verden står på spill og roterer rundt fire små pip. Så lite betyr så mye. Jeg falt i min egen felle og kjørte test i stedet for å gi faen. Det effektiviserer prosessen men hvis avgjørelsen allerede er tatt vil jeg ikke forbli i uvitenhet. Men nå er det ingen annen utvei.

SMS

2009-04-28T11:03:00.000-07:00

Du trenger ikke å være sjalu, kanskje er jeg litt forelska i deg også

Πηνελόπεια

2009-04-21T01:18:00.000-07:00

Det verste er å vente og ikke vite. Å ville, men ikke kunne. Men kunst og den virkelige verden handler om det samme: Å ta store sjanser, utfordre seg selv og få problemer. Derfor skrur jeg av og gjør noe som ihvertfall tilsynelatende virker med konstruktivt.

Hva er din melodi?

2009-04-15T16:38:00.000-07:00

Okei: Dette kjennes faktisk jævlig bra ut og jeg skylder samtidig noen helt andre en unnskyldning. Tenk at et så komplisert problem kan hat en så forbausende enkel løsning. Og nå ligger hun i fanget mitt etter en fullstendig spennende og romantisk kveld. Bare sover. Bare sover så stille. Jeg er våken og kjenner på varmen hennes i kinnene og hendene. Jeg har endelig blitt rolig og magen min er full av vin. Det er mørkt og jeg prøver å finne musikk som jeg tror hun liker. Kanskje forelsket - og jeg føder en selvforsterkende tanke: Hva er egentlig din tekst og din melodi? Jeg er forelsket og det er greit - men du er ikke en drøm langt borte - du kommer tilbake. Jeg våkner av at du holder rundt meg, klemmer, knuger. Jeg vil heller ikke slippe. Den varme pusten din kiler i nakken min og bruser gjennom resten av kroppen. Nå trenger jeg bare en plan.

Blasé no more, jeg er et forelska villdyr.

A hound of love.

flashback

2009-04-07T14:04:00.000-07:00

Jeg er syk, har vært hjemme fra skolen hele dagen. Vondt i hodet, stiv i nakken, tufs. Har ikke spist på en stund bare ligget i sofaen innpakket i dyna og sovet, lenge. TVen har stått på hele formiddagen - TV-Norge og en vignett flasher over skjermen. Volumet er litt for høyt og jeg småvåkner men uten å ville anstrenge meg nok til å gjøre noe med det og jeg snur meg vekk fra den påtrengende lyden.

Pour vot' perdition
Habitantes des strates
Pour vot' punition
Je suis Mattymate

Grader av mening

2009-04-03T15:56:00.000-07:00

Jeg har hørt på fantastisk musikk men ender opp med å bli irritert og sur. Jeg er bare veldig kresen, tenker jeg - og jeg husker barndomsminner som straks gjør meg i bedre humør. Men hun gir seg ikke og jeg blir nødt til å ta hele visa. Bryskt. Jeg blir uvennlig og snurt. Hun liker det, din lille lykkelige dritt. Hun liker meg bedre - men ved å oute hele situasjonen med det tåpelige gliset sitt forsterker hun det dårlige humøret mitt. Selvom det er godt å konkretisere og vite hva som er galt, fortjener ikke hun noen svar og jeg lar min sparringspartner forbli uvitende resten av kvelden. Problemet er selvforsterkende over tid og absolutt verd å gå inn på, men ikke nå og hun må dra hjem alene. Etterpå bygger vanlig rutine opp ruinene relativt raskt - og jeg lar til og med meldingen henns klappe seg fornøyd på magen uten å protestere.

Men i det jeg prøvde å forklare henne om forholdet mellom pros and cons kom jeg på noe lurt: Det er mange grunner til å fortsette reisen - men de grunnene må graderes - ikke alle meninger er likeverdige. Utgangspunktet er en verken/eller-holdning: En kan like gjerne fortsette, som stoppe. Begge deler er like meningsløse. Balansen er i midlertidig ifavør av et forlenget opphold - dette kan forandre seg i framtiden, men jeg vil liste de tre viktigste punktene her:

Å holde ut: Dvs. bosette seg fast på vegne av noen andre. Oppholdet blir et altruistisk prosjekt, for om du reiser videre kommer noen til å savne deg. Problem: Hva skjer når du endelig blir alene?
Det store bildet/Cliffhangern: Byen som kollektivt, politisk og økologisk prosjekt - følg med i neste spennende episode - hva kommer til å skje? Problem: Hva skjer når du blir lei av å være tilskuer?
Bullseye: Den svært lille sjansen for at noe veldig bra, som snur hele prosjektet kommer til å skje i framtiden og er grunn nok til å bli. Problem: Oddsene er forsvinnende små.

Gull

2009-03-26T15:39:00.000-07:00

En flaske gjør med så rolig. Jeg får fine, snille drømmer av en flaske kaldt, godt øl. Det er kanskje det beste som finnes, noen ganger. At det tok så mange år før jeg oppdaget det er utrolig. Jeg blir mett og fin og god og snill av øl. Jeg trenger aldri mye, deilige gylne drikk. Alkoholisme er ikke farlig, så lenge man koser seg. Og jeg har uansett ikke noe å tape. Måtte mine barn kjenne meg som vennlig og lett brisen og ikke som nervøs, irritabel og edru meg. Øl er min sjels medisin.

Metamorfosen

2009-01-15T14:44:00.000-08:00

Jeg var svermerisk. En fantast. En romantiker. Jeg strakte meg opp for å bli en del av de bildene som musikken og litteraturen malte. Men verden var ikke noe for meg. Virkeligheten er streng og jeg ble ensom og deprimert. Kunsten gir oss bare falske løfter og det er derfor vi elsker den. Men vi oppfylte ikke dine drømmer og fortalte deg ikke våre hemmeligheter. Fingeren leker langs avtrekkeren: - Dette er ikke virkeligheten og jeg er plutselig den personen jeg forteller deg om - ikke hun som løper fra politiet gjennom Dublins gater etter å ha gjennomført sin egen hodeløse plan. Men han som gjør det de andre syns er moro bare for å få nye venner - eller for å kunne ta med seg noen hjem. Hjem og i seng for å få komme så nær henne at dere faktisk kan avsløre alle omstendighetene rundt dere. At vi faktisk ikke er så fulle som vi tror, at følelsene faktisk betyr noe, at du mener det du sier og fortellingen om gjentakelsens kraft. Men hun trodde ikke på meg denne gangen heller. Jævla psykologsvin. Og jeg ble gammel før jeg klarte å lage et troverdig utkast av sammenhengene og så begynte jeg å stå opp tidlig. Nå skulle jeg bare ønske at jeg var 17 igjen. Performance er fortsatt søppel og musikken lyver som aldri før - og jeg nyter det. Forskjellen er at jeg ikke blander musikk og virkelighet lenger. Derfor tør jeg å danse. Mine venner er golddiggere etter kulturell kapital. Gammel kapital. Jeg er ung i den forstand og danser rolig videre uten å merke noe. I det stille gjør jeg imidlertid, egne, store investeringer og håper på stor kortsiktig avkastning. Men ingen blir forelsket i sjefen etter første dag på jobb - og jeg må kanskje endre strategi igjen.

Kynisk forskningsmetode i liv og kjærlighet

2008-12-18T14:51:00.000-08:00

I disse tider, når jeg nå har oppnådd en viss alder og innser konsekvensene av det - gjør jeg meg en del refleksjoner omkring det å være menneske. Kompromisser og etiske vurderinger forsinker min forståelse, min læring. Kjedsomheten er uholdbar! Derfor eksperimenterer jeg, derfor vil jeg bruke mennesker som middel, derfor har jeg blitt en jævel. Det er et første forsøk på å bryte ut av en svært selvdestruktiv sirkel - og selvom jeg er blitt steil, krevende og bitter med årene husker jeg løftene og de gamle drømmene som fortsatt skal bli oppfylt. JA, det er føkkings banalt men jeg må faen meg få lov til å forholde meg litt mer progressivt til den store, generelle kjedsomhet som hersker over livet til en litt mer enn gjennomsnittlig ensom og reservert person. På lista nedenfor er derfor noen problemstillinger og prosjekter jeg har gitt meg i kast i for å gjøre dette livet jeg har, litt mer interessant.

Umoralens misjon. Mitt oppvåknede kyniske jeg må formuleres på et vis. Jeg er blant annet antikant - umoralsk ifølge de fleste normative etiske modeller. Selvom jeg har høye idealer - er jeg selv en løgner, tyv, storspiser, baksnakker og generelt pervers person. Men det umoralske her er allikevel at jeg dømmer andre for handlinger jeg selv ville ha gjort og gjør altså unntak for meg selv. Men det er vel ikke noe galt i å ha høye idealer uten å måtte klare å leve opp til de samme. Jeg er langt på vei enig i Nietzches kritikk av Kants etikk og utilitarismen - uten at jeg er noen tilhenger av Nietzches ideer generelt. Dobbelmoralen kommer til å leve lenge. Jeg forsøker til en viss grad å spre min forvridde moral til edle, ubesudlede mennesker - min nye protesjé.
Har jenter det enklere? Kunstnere, min romvenninne og Mads Larsen sier ja. Mads Larsen tar litt av, gjør seg selv en kjempebjørnetjeneste og blir velfjortjent slaktet av folk som åpenbart har peiling. Men poenget mitt var ikke prostitusjon. Poenget var jenters tilgang. Hvor vanskelig er det? Er det vanskeligere for gutter? Hvilke usynlige sosiale strukturer styrer singelmarkedet? Dette er et veldig interessant utgangspunkt for framtidig utforsking.
Roller, forventning og avstand. Hvordan fornye seg i forhold til gamle venner. Jeg har en tendens til å bli naiv, friksjonsfri, emo og moshy når jeg møter enkelte gamle venninner, fordi forventningen til min rolle er slik i forhold til dem. Det er både hennes og min forventning til vår relasjon. Men i ganske få tilfeller klarer jeg å bryte forvetningene og være ny,. Omstendighetene er litt uklare - er det fordi det er lenge siden vi har sett hverandre - fordi jeg er i trygge omgivelser - avhengig av dagsformen. I framtidige eksperimenter vil jeg prøve å isolere disse faktorene så jeg finner ut hva som er den mest effektive veien til fornyelse.
Selveffektivisering og retorikk. Jeg liker å effektivisere meg selv. Jeg ønsker å bli språklig sterkere og kommunisere mer effektivt. Formidling er viktig for meg i mange sammenhenger. Derfor undersøker jeg om fag som retorikk, sosialpsykologi, språkfilosofi, pedagogikk og lingvistikk har noe nyttig å tilby. Samtidig er litteraturen, både prosa og poesi en flott kilde til språklig trylleri.
Livsgrunnlag - frykt. Å ødelegge det man lever for vil knuse et menneske, hevdes det i en litt platt krimroman. Blir man følgelig usårlig hvis man ikke skulle ha noe å leve for, slik som jeg? Langt ifra. Erfaringer gjort nå nylig fortalte meg at det (for min del) ikke handler om hva man lever for, men hva man lever av. Jeg lever av trygghet. Når den (høyst midlertidig) forsvant for to uker siden, falt verden sammen. Spørsmålet videre blir: Hvordan skaffe seg stabil og langvarig trygghet? eller Hvordan kvitte seg med behovet for trygget?

Progresjon

2008-11-16T14:56:00.001-08:00

Jeg gjør framskritt. Kompromissløs vinge gjør imidlertid at jeg må konsentrere meg om flere mål samtidig og enkelte situasjoner kan ikke tilpasses alle kunstens regler. Det er likevel åpenbart at folk følger etter meg. Vingen derimot går sine egne veier - no bros before hoes er misforstått evolusjon, men jeg svinger likevel i kringen med min heftige, venusiske øyensten og det morer meg å forstå at de aller fleste av dem aldri har måttet kjempe for noen, når de, utkonkurrert og høyst fomlende plukker opp sin mobiltelefon for å se opptatte og ikke-alene ut. Og når det senere på kvelden blir klart for frøken distraksjon, at slaget er tapt forsvinner hun også relativt raskt. Men jeg er ikke villig til å inngå kompromisser med noen. Jeg har ikke noe behov for å overbevise seks av frøken As venner og derfor forlater forlater jeg henne på terskelen med uforrettet sak og avslutter kvelden med en god venn, to cuba libre og gratis taxi hjem.

Second star

2008-11-11T14:55:00.001-08:00

Nå vet jeg hvor jeg kommer fra. Langt borte... Pan
Og det er vanskelig å komme dit nå,
omtrent som om jeg forteller barna.
"Det er vanskelig, men alt er mulig. Du kan bli hva du vil."
Og så lærer jeg dem å fly.

Verdens fineste jente

2008-10-13T15:09:00.000-07:00

Jeg hater kategorier og essensialisme, men på samme tid er det ikke typisk? Og jeg får alle mine egne fordommer bekreftet. Det er riktig og feil på samme tid og med en påspandert øl og hyggelig gutt som sier lite - men akkurat det jeg vil høre, har jeg lært noe viktig om meg selv. Det er ikke bare jeg som er rar, jeg har oppdaget noe universelt, umerkelige signaler, som styrer fascinasjonen - eller de stille liflige lukter hun ligner på. Dette er nemlig ikke første gang jeg balanserer. Og jeg tenker på verdens fineste jente.

Forelska i lærern

2008-10-06T03:37:00.000-07:00

Drøm. Jeg er ikke svak, men hun er skjønn. Ligner bare på noen fra liflige lukter på det sjakkmønstrede dansegulvet. En fortapt kjenning har gjenoppstått og jeg føles ung igjen. Hun forsvinner og ut av det blå kommer plutselig M og påstår at hun er i ferd med å ikke utsette meg for verdens dårligste sjekketriks. Folk er så gjenomsiktige og jeg er på nytt situasjonens herre.

Love's Labour's Lost

2008-10-03T00:45:00.000-07:00

Hinc mihi fletus abundat,
hinc fletus inundat.
Est mihi pallor in ore,
Est, quia fallor amore.

Soundtrack

2008-09-16T00:23:00.000-07:00

Er en katt som biter seg i halen - forteller historien om mine kvinnehistorier. Om Farah, angelic girl. Og at jeg prøver å bryte ut av kjedsomhetsringen. Passivitet fører til ingenting. Vi er fortsatt unge, men jeg har kastet bort mer enn 5 år av mitt liv på å fornekte noe som ble klart i løpet av en skjebnesvanger kveld i 2007.

Jeg har lært noe nytt ved hver korsvei, men har gått lange omveier for å unngå å bli avvist. Og jeg liker arbeiderklassemytologien som bor Oslo sentrum øst. Men den minner meg også på at virkeligheten kan forandres i løpet av et øyeblikk hvis du bare leser meldingen hennes litt nøyere. På hodet. Jeg må lære og bli sterkere. Min sarte natur er ikke skapt for evolusjonær overlevelser. Ingen alfa. Hvor tilpasningsdyktig er en 26 år gammel skapning som har tilbragt mer av sitt romantiske liv i drømmeland enn i den virkelig verden? Jeg er kanskje blitt pragmatisk nå, men har jeg det som trengs for å forandre handlingsmønsteret mitt? Hvordan forandre meg til en følelsesmessig fisk. En sleiping, et rovyr, en varg. Jeg kommer ikke til å overleve et like stort nederlag igjen, hvis ikke jeg blir mer tykkhudet. Joni Mitchell hjelper meg ut denne gangen også.

Everything comes and goes
Marked by lovers and styles of clothes
Things that you held high
And told yourself were true
Lost or changing as the days come down to you
Down to youConstant stranger
You're a kind person
You're a cold person too
It's down to you
It all comes down to you.

En katt biter seg selv i halen, slangen spiser opp seg selv og forsvinner. Ringen er brutt.

Frøken ved dørterskel

2008-08-16T20:23:00.000-07:00

Det var kanskje tidenes dårligste timing, men jeg tar i det minste grep. Du kan vel ikke akkurat anklage meg for å være taktfull og jeg glemmer teorien helt. Avvist. Men likevel virker det enklere i historiene til andre mennesker. Ikke nok alkohol? Jeg rynker på nesen, men takler nederlaget nøyaktig slik jeg har lært. For jeg har flere piler i koggeret og buen min er nyspent og langt mer treffsikker en før. Men jeg glemmer ikke skammen, selvom jeg vet jeg burde gjøre det.

På tide å henge med andre venner.

Det är slut

2008-08-10T06:31:00.000-07:00

Jeg trodde på deg - og det var tross alt du som sverget på at det skulle funke denne gangen. Selvom du har bedratt meg før og jeg hold på å bryte sammen - så trodde jeg på deg. Du jobbet så hardt for å gjenvinne min tillit, i mer enn et år. Du klarte det, men bruker nå første anledning til å lure meg. Du er den eneste som kan såre meg så mye. Vet du ikke det? Vet du ikke hva du gjør mot meg? Det er nok, jeg vil ikke se deg mer. Ikke kom nær meg, ikke ring, ikke snakk med mine venner, ikke. I kantina vet jeg du setter deg i mitt synsfelt med vilje for å forstyrre min søte glemsel. Kom deg unna! Det er slutt. Kan man vara kompisar fast det är slut? Nej. Slut är slut.

Samme gamle visa

2008-08-05T09:37:00.000-07:00

Jeg testet ut de nye navigasjonsinstrumentene og vi ble venner igjen. For tredje gang. Vi danset. Vi drakk portvin og var ikke pinlig edru lenger - og det som skjer som en følge av det. Det var fint. Jeg var søt mot henne og hun var veldig søt mot meg. Og jeg var i godt humør i 2 dager. Nå merker jeg at jeg er iferd med å bli en emosjonell kake. Jeg tar meg selv i å fundere over hvorfor hun ikke svarer på sms etter bare noen få timer. Og så blir jeg metaredd - redd for å bli redd. Redd for å ikke kjøre løpet videre med stil, redd for å bli avvist igjen. Det er vanskelig men essensielt å holde følelsene under kontroll.

Jeg har grunnstøtt før, men nå har jeg kanskje instrumentene til å unngå det.

Mitt skip er lastet med

2008-08-02T14:17:00.001-07:00

Jeg sitter inne og spiller dataspill hele dagen. Jeg hater ferier. Blir veldig sliten og vondt i meg av å være så mye inne. Sove så lenge. Går på deli for å kjøpe middag og den friske osloluften får hodet til å klarne. I et øyeblikk tror jeg plutselig at verden er magisk igjen, at livet er vakkert, at alt kommer til å gå bra og at jeg kommer til å få prinsessa til slutt. Så innser jeg at den raske strømmen av frisk luft til hjernen fikk det til å gå litt rundt for meg og at livet er det samme sure, grå, uromantiske og kjedelige seg. At jeg fortsatt kommer til å drive hvileløst omkring på det vindstille havet. Mitt skip er lastet med kjærlighet, men finner ikke havn. Navigasjonsutstyret må repareres, kartene oppdateres. Vinden må komme tilbake. Håpet er å våkne opp i trygg havn, med frøkna ved siden av meg i desember. Jeg kommer ihvertfall hjem til jul.

Obligatoriske erkjennelser ved 26 års alder

2008-07-20T20:12:00.001-07:00

Nå er jeg altså blitt 26 år og har i lyset av min nylig oppnådde alder innsett et par ting: Det er for sent å bli den pene jenta på bildene som jeg alltid har drømt om. Den friske, fargefulle ungdommen har blitt til en voksen blek, ru, grå person.. De myke hvalpete kinnene er borte. Og jeg har funnet meg selv - innsett at jeg er en mer enn gjennomsnittlig reservert person og bestemt meg for å gjøre noe med det. Ikke dårlig bare det, hva? Alderdommen er irrversibel, men heldigvis blir vi for det meste klokere med årene, ikke dummere. Og selvom mange drømmer fortsatt flyter fritt i mine tankers dype verdensrom, har jeg også kommet fram til at mitt høyeste ønske også er den mest realistiske.

Kjære alle gode gudmødre, feer og regnbuer, fallende stjerner, lampeånder og ønskebrønner... Jeg ønsker meg et normalt liv, en varm og omsorgsfull kone, tre barn, en koselig arbeidsplass, en fredelig alderdom. La meg dø fornøyd med varm mat i magen og et lurt smil om munnen.

Idag dør folk av stress. De dør. Hva i allverden prøvde de å oppnå? Hva var det egentlig de var på jakt etter? Jeg skjønner i det heletatt ikke hva alle er så oppjaget for. Lek deg gjennom livet, alvor er jo livsfarlig. Okei, min vedvarende blyghet har kanskje, i en alder av 26, gjort meg underernært på kjærlighet og ømhet men det har også fått meg til å se det vakre og attråverdige i de normale livene gråhårede mennesker som fortsatt, etter 40 års ekteskap, gleder seg til å dra på ferie med kona.

Old news

2008-06-08T02:00:00.000-07:00

jeg har vært forelsket i henne siden første skoledag. Jeg så skjønne skapning på trikken etter skolen og jeg husker at jeg tenkte at hun nok var en opptatt person som har kommet langt i livet, sånn rent på det personlige plan. Hun så ut som en kjæreste-jente og det var helt sant. Den første tiden virket det ikke som om hun la merke til meg i det hele tatt. Men så skulle vi samarbeide i ett og snart flere prosjekter på skolen og vi ble etterhvert gode venner. Jeg ble kjent med kjæresten hennes også - en virkelig kjernekar, de hadde det så fint sammen. Men det har vært så vanskelig å ha henne så nær hele tiden og leve med disse forbudte følelsene i meg. Samtidig har jeg vært full av beundring til måten hun lever livet sitt på fordi hun får forhold til å funke, det er nesten ikke til å tro. De har vært så perfekte sammen. Yes, biggie. Sånn er det ikke så mange som får til lenger og jeg skulle ønske jeg kunne oppleve det samme en gang.

Pene Piker

2008-05-31T13:05:00.000-07:00

Da vi var mindre skrev de pene pikene alltid om seg selv at de likte å ligge i senga og høre på musikk. Så ble vi eldre, og selvom jeg også blir med på fylla hver helg - liker jeg fortsatt best å ligge i senga mi og høre på musikk.

vs. dream

2008-05-24T19:00:00.000-07:00

Verden er lunefull. Full av elendighet, misforståelse, avhengighet, komplekser og ensomhet. (Dreamland, dreamland) It's a long long way from Canada, dream and otherworldieness, friends and enemies. Her går ditt høyeste ønske i oppfyllelse (Dreamland coming on). Through the streets of Dublin. Jeg er bare glad når jeg er full eller sammen med andre. Jeg trenger noen å snakke med nå. Skal jo reise snart. Til fontenen i Temple Bar - hvem ville ikke risikert livet for å få oppfylt sitt høyeste ønske? Brostein under føttene mine, bitter statlig regulering av menneskenes drømmer - så jeg må manøvrere meg gjennom Dublins trange smug og med bare et vrak av en sykkel til beskyttelse før jeg kommer fram til målet mitt: Å, søte piratvirksomhet! Jeg vet hva folk som ser meg nå vil tenke, men det kan jeg ikke bry meg om. Pirater blir forfulgt. Så jeg løper nedover mot Grattan Bridge, med politiet i hælene. Gjør en brå sving og fortsetter opp Eustace Street mot leiligheten og trygghet.

Men jeg kommer nok til å bli tatt til slutt.
( With dreamland coming on
Dreamland, dreamland)

Sailor and the Dancer

2008-05-24T15:44:00.001-07:00

Beneath some shaded planet
before this earth was born
We came together
and we danced in the early dawn
For my hands contain ten dances
that shall bear us into the night
Into the sea
and the moon's morning light
Night mimed a bow
and broke into the day
Fair sailors and their cautious friends
smiled on the sea
That reflected all their gazes
and danced with the air
The breezes filled the sails
high against the quay
High on the limpid waves
the ship it did fly
Rising as a condor into the silvery sky
Passing through the arches
that begin his earth
The sailors saw the scenic air
as air gave Earth it's birth
Gazing ahead towards today
They saw the fields of this world
They watched the first new dancers
As their bodies did unfurl.

Waldemar

2008-04-29T06:33:00.000-07:00

I like staying out all night chatting, hugging, flirting with people I haven't seen in a long while. And I like my clothes smelling of her perfume when I return home. Now is time to sleep, though.

Solutions

2008-04-19T06:32:00.000-07:00

Sweet caffeine euphoria. Tonight I've figured out how to combine people and arts. How to have short-term productive phases where I'm able to achieve more in 10 minutes than I've done in the last 8 months. If caffeine can do this, I wonder what stronger substances will able me to do, or how it will unable me. I have yet to experience the disadvantages of injecting me with chemical substances, I'm entirely new to the wonders coffee. Maybe somtime in the future I can rid myself of this possible addiction and achieve the results I want without daily the consumption of the ethiopan bean. New and wanted habits come hand in hand with coffee, and then I gradually rid myself of the drink and keeps the habits. First of all, I must learn to read properly. I'd like to concentrate upon newspapers and books rather than mindless surfing through online norwegian newspapers.

haha

2008-04-18T06:30:00.000-07:00

It's not about me this time. Allthough I struggle to agree. Substance arrive in the time of disagreement. I need someone to disagree with. Or just hours by myself. Beautiful people are inspiring, but distant. I reach for closeness of people and mastery of arts. How to combine people and arts?

(http://beinrangel.blogspot.com/)

Faces in Oslo

2008-01-15T04:06:00.000-08:00

there was a glimpse into the world as it should be. I finally smiled when a homeless guy roared "elegante" and some teenage girls shouted "you're hot!" It's in my eyes. It's in me. But I'm too afraid to wear it toujours. Confiancée... My hands are soft and smell good. My little games.

Farah

2007-12-29T02:39:00.000-08:00

Farah now that we're here
can you tell me exatly how I should have done?
Farah drives with her eyes closed
do you ever inflict unwanted memories?

I know you and I know it won't take you long to make me smile

Farah angelic girl
I'll have you know it's you and me potentially
Farah don't pull the carpet from under me
indifference is killing me!

Am I wry?
On my! Fallacy! Fallacy in my words!
Am I wry?

I know you and I know you're not afraid to say the least

Diamond ring
Diamond ring
but you can't find it cold is the night

(Mew)

Omicron Creti

2007-12-04T06:26:00.001-08:00

Don't be so beautiful. Don't call my name. Don't smile. Don't touch me when talking to me making me warm and rosy. Don't be involved with someone else.

Sing me to sleep
Sing me to sleep
I dont want to wake up
On my own anymore

(...)

There is another world
There is a better world
Well, there must be
Well, there must be

Saturday.

2007-11-10T20:29:00.000-08:00

I went to the supermarked and bought fish, shrimps and powdered soup mix. I bought one bottle of beer and a danish weekend newspaper. Back home I put Isaac Hayes' Disco Connection on my LP-player, make soup and eat while reading about danish politics. I'm alone. I'm satisfied with being alone at a Saturday evening. I chose to be alone. I'm all grown up no, so no complaining. I'm not lonely, but it would be nice if I could share my soup with someone. My wish is for a normal life, a loving wife and nice job. And children, at least three.

No.

2007-11-09T06:22:00.000-08:00

I don't want to go out. Laziness is good. Why should I talk to her? Don't want to pick up the phone. Treats to be deleted from facebook do not scare me. Facebook isn't life. The map is not the territory. Picky me. I love people, but not tonight.

Me

2007-10-30T00:02:00.000-07:00

I have freckles, and my hair is wet with rain. I'm new. My only self. You might not recognize me.

no hope.

2007-10-21T22:56:00.000-07:00

He was too boring. Didn't know when to stop talking. Talking only of himself. Stupid boy. Seems like my old philosophy "To get something done, you have to do it yourself" doesn't work when it comes to relationships. I can't seduce both me and them, it requires the compromise of both. What I mean to say is: I need someone less consumed by themself.

Late.

2007-10-19T01:31:00.000-07:00

The movie made me cry and so the evening is complete. Lot's of secrets and mystery, good guys win, girl is really a dragon and all accompanied by gentle, soulful music. Why shouldn't I cry? Could have shared it with someone, though. But do I really care? Yes. And I need someone not down to earth. She must be able to cry with me.

I like her

2007-10-05T03:14:00.000-07:00

Her hand was so cold. Touching my hand. Taking the bouquet. And I could feel her coldness through my shirt as she slightly stroked my back. She's so fair and gentle. Why haven't I noticed?

more dreams

2007-09-22T00:51:00.000-07:00

I dreamt of you again tonight. Twinkling, red and golden. You are your name. I know you now. When you are near. I wish you'd never go. Don't go, Colorful. I love you.

dream a little dream of me

2007-09-14T06:14:00.000-07:00

You told me that I should write down what I'm dreaming of. But my mind is a bit cloudy in the morning. And I can't remember anymore. But in the night, my mind is clear. And so I know. I write now, that I only dream of you, sweetness. It's true.

You are Alaïs, the noble one.

New, Ha!

2007-09-09T11:41:00.000-07:00

Fair, but strong. Freckled and vigorous. And reminds me of the past. On revient toujours à ses premières amours. But not nostalgicly. I'm brighter. She's brighter. Puissant.

I contemplate on new me, but find I'll always be the same. Haven't actually lost myself yet and this comforts me. C'est dans les vieilles marmites qu'on fait les meilleures soupes. This is just another place to hide. Last one could be written more discretely, though. Google always ruins my secrets. And Miss M likes me anyway. But you'll never find me now, stupid friends! But lo, there are clues. Qui cherche trouve.

She is Champagne in colour, elegance and vigour. Never saw I both strength and beauty. On every picture. She is always smiling - mistress of the photographs. I'm in love.

*

2007-04-23T06:11:00.000-07:00

Now you know.

1st of December

2007-02-01T18:32:00.000-08:00

It's not really 1st of December today. There's only a lingering stir in my tummy. A nervous shake to remind me that I just spent the whole night awake. That I just made it on time. My body tells me to stop, to concentrate steadily, not to blow your mind and fall asleep on the keyboa tkluiouiouiouiouiouiouiouioppppppppppppp pppppppppppllzzzzlllllllllllllllllllllll llllllllllllllllllllllllllllllllllllllll tttttttttttttttttttttttttttttttttttttttt ttttttttttttttttttttttttthkhkhkhkhkhkhkh khkhkhkhkhkhkhkhkhkhkhkhkhkhkhkhkhkhkhkh khk

Stupid boy. What do you want? Don't be so fucking nice. I'll call you later, but just because I think you're nice. There's nothing more to it . I'll stop here please, I hate my angry tummy.

pause

2006-09-29T06:10:00.000-07:00

My camera still doesn't work.
I'm grumpy.
Fuck it!

My friends doesn't work.
I'm sad.
Fuck them!

Love me.

status quo

2006-07-05T06:09:00.000-07:00

Well, this is getting rather religious for the summer vacation.
Nevermind I'll make it up to you some day, but I really liked the result of my simple photomanipulation in spite of my sometimes strict atheism. Even though my camera is broken I hope to post many pictures of my summer here in August.

So long, I'm off tomorrow.

My sister

2006-05-08T18:10:00.000-07:00

I have not seen my only sister in fifteen years. She went away a warm summer day and did not return. Rubia, I really miss you. We lost, but I couldn't do anything - I was only a child.

Please come home.
I still remember you.
I still mourn.
Rubia...

the other family.

2006-05-02T12:15:00.000-07:00

I finally found my other family. They were british and there were lots of new brothers and sisters. Kathy was there too and I finally felt like I've found home.
After all these years.

This was my dream.
Expanded consciousness, spiritual family. People that cared.
It was so real.

I lost them the minute I woke up,
but now, at least - I know they're out there...
somewhere...
over the rainbow.

This summer,

2006-04-21T23:32:00.000-07:00

I'm going to Jafnaðr.

Someone

2006-04-15T20:57:00.000-07:00

-So, you would you would like to be someone?
*Yes, someone, well, not me naturally.

-And why is that?
*Not anyone, it would have to be someone special....Or someone who feel special.

-You're special to me.
*I know, and I'm sorry you don't suffice,-

-Well thank you very much!
*Don't be mad...

-...
*Sorry...

-...
*Forgive me... I'm just disappointed by what the world has offered us so far. I'm disappointed because the music I've listened to, promised us more than I yet can percieve. We're slowly loosing our magic. This is not freedom, this is not beauty, truth or happiness. We're trapped within the bondaries of the materialist, capitalist society. Being grown up is like falling asleep and dreaming your potentials and opportunities away. They're all gone now, and one day it's too late. Revolution is the only solution!
I remember to much... and, I cry.

-...
*Will you ever talk to me again?

-I forgive you.

revenge

2006-04-12T06:03:00.000-07:00

you used to take my hand during the cold dark winter nights.
we used to stay up all night just singing.
I woke up alone, with the sadness of your unexpected departure.
I forsee a fatal train accident.