Avbrutt avslutning

Jeg har bare andre drømmer enn vanlige mennesker (at du skal komme hjem). Forskjellen er en uheldig kombinasjon av ytre og indre egenskaper. Alt for mye innestengt råskap, fortrengt femininitet, ønske om trygghet, feil timing. Er alt dette skrudd riktig sammen? Misforstått kjærlighet erstattes av nølende fomling. (Jeg drar deg i fletta fordi jeg er forelsket.)

Du venter på meg ved bussholdeplassen der jeg bor. Kysser meg forsiktig. Og mens vi kjører avgårde klarer jeg ikke å gi tydelige signaler nok om at jeg vil av. Du kysser meg igjen. Du er forelsket men vil ikke ha meg. Så jeg ender opp som jeg pleier. Løper gjennom gangene og leter etter deg. Det er ingen happy ending her. Alt henger i en tynn, tynn tråd.

Men jeg har kommet videre. Vet ihvertfall hva jeg savner. (at jeg fortsatt venter på deg, der ved klippekanten). Jeg har lært hvordan jeg kan kler livet. Trekker ut tiden. Det handler bare om å lære seg teknikkene for overlevelse. Trening. Bedrag. Vi har ikke forandret oss så veldig siden barndommens ertende lek.

(Nå skal jeg gå hjem og skrive.)

stormens øye

katastrofene ligger foran og bak meg. Dette er en pause imellom hvor jeg såvidt klarer meg og står oppreist. Og på tross av denne dystre åpenbaringen, midt i blåser en bris av vår over meg og jeg føler meg sterk igjen. Eller er det bare et gammelt menneskes siste krampetrekninger før det dysses inn i ? Eller en fascinasjon, et kraftig uttrykk, noe primalt og ur-kvinnelig som har åpnet sansene mine. En umulig, selvoppfylt profeti eller bare et ekstra lodd? Jeg vet ikke hvordan jeg havnet i denne situasjonen, knuste mine demoner og kom så nært som det var mulig å komme, nå.
Men nye veier bygges akkurat nå.

blå skygge

Regnfullt vindu og jeg er tilbake der jeg startet. En reise som aldri sluttter. Forskjellen er at jeg nå vet at hun ikke kommer til å dukke opp der, mellom dråpene og jeg sitter bare igjen med den tomme følelsen av å lete etter henne, som aldri blir stilt. Jeg står på knærne nå. Et grått filter over hele verden, uten noen blå skygge. For selvom jeg vet hvor jeg kan finne henne, er det savnet av lengselen som plager meg.

At hun er borte er et godt tegn, på sin måte. At jeg fortsatt vil ha henne er et dårlig tegn.

kom

slik lyder det

Jeg elsker deg. Jeg drev det så langt at det holdt på å bli slutt på grunn av oss, for jeg elsker deg. Men nå er jeg full og vil bare ha deg, så bare si at du vil ha meg og jeg skal ofre hele verden på grunn av deg. Jeg skal legge alt for dine føtter. Den eneste grunnen til at jeg er kjip på grunn av ett eller annet barneskole-kompleks, så vit at du er min gudinne! Forsvinn og forbli taus og jeg skal bygge speilet av en verden her inne.

Men snakk, og jeg lever - eller dør.

kiss

igjen ender jeg opp i armene til den blåkledte kvinnen, kjærlighet i drømmenes nordlige grenseland. Hun vet, for jeg sier det til henne og hun vil. Duften som hjemsøker meg,varmen og omfavnelsen. Vi er på vei, med dobbel bevissthet men avbrytes og når ikke helt fram. Min frykt for å miste kontroll og farvel til en bedre verden. Elsker eller ikke.

Fargerike distraksjoner

Jeg vekkes til bildene av et gammelt kjøkken, med hvitt lys, nedlagte radioprogrammer og en følelse av trygghet. Men jeg husker hvor jeg har vært. Forbi travbanen og nedover den grønne stien mot tarren mill. Et møte og en uendelig, salig nærhet til den blåkledte kvinnen. Kikker meg over skulderen. Og jeg som trodde jeg var kvitt denne fantastiske distraksjonen. Jeg lever dobbelt nesten uansett. Også når jenta med rødt hår får hovedrollen.

En innsidig størrelse

Flukten fra t-banen, opp igjennom de hemmelige lagene, støvete huler og ganger og ut foran pyramidene. Den gamle kunnskapen hentes opp fra sanden. Et enormt religiøst og vitenskaplig eksperiment. Eldgammel magi, metoder fra en tapt sivilisasjon. Alt som har gått tapt finnes der nede. Jordens kollektive hukommelse om alle som vandret her og alle som ikke gjorde det. En inretning visker ut virkelighetenes grenser. Ingrediensene er våre minner, små ting som er igjen og et desperat ønske om å se våre kjære. Hun har vært borte i 12 år nå, et meningsløst offer og et tragisk dødsfall. Til å begynne med skjønte vi ikke hva det betydde, men da hun ble borte hadde hun allerede reddet oss alle sammen der nede i ruinbyen. Vi møttes igjen i drømme med myke ord og trøst - helt til stemmen hennes også gled sakte ned i dypet og forsvant.

Men nå står hun her. Sammen med en håndfull andre som ble virvlet opp fra sanden og hvisket inn i verden igjen. Og hun kommer strålende imot meg: Harisu. Og stryker sine lette fingre gjennom håret mitt. Hun ler og løper med lekent ekko opp trappene. Jeg følger etter og skjønner at jeg må holde henne her så lenge som mulig nå. Og jeg kysser henne på trappetoppen og lukter lenge i det gjennomsiktige håret hennes. ...

Hun var faktisk her. Ihvertfall for et øyeblikk.

Og sakte forvandles minnene til den mørkhårede sommerfugljenta i Kirkeveien.